| Nedlastbare filer: |  |  |
| Kildekode |
Innledning til Episk Brand
ført i pennen av Vigdis Ystad
TILBLIVELSE
«Brand kom som et vulkansk utbrudd i Ibsens liv,» skriver Halvdan Koht (HU 5, 159). Dette kan være en god karakteristikk av det senere dramaet Brand, men neppe av den situasjonen Ibsen befant seg i etter at han ankom Roma i juni 1864. Da må han i stedet ha vært preget av stor frustrasjon og problemer med å finne dikterisk uttrykk for sine tanker og følelser. Lorentz Dietrichson erindrer at «Under de nye og store Indtryk, der mødte Ibsen i Rom, var det ham i den første Tid umuligt at komme til at arbeide. Han besluttede da at flytte ud paa Landet», noe som skjedde umiddelbart etter 29. juni 1864 (L. Dietrichson 1896–1917, b. 1, 335). Arbeidet med manuskriptet til [Episk Brand] kan altså ikke ha blitt påbegynt før tidligst i juli 1864. Halvdan Koht mener at Ibsen «sikkert» begynte på sitt episke utkast om Brand-skikkelsen under oppholdet i Genzano sommeren 1864 (HU 5, 162), og at han arbeidet med sitt epos helt til sommeren 1865 (HU 5, 167); jf. Efterladte skrifter som daterer arbeidet til juli 1864 – juli 1865 (ES 3, 398). Ibsen bekrefter selv disse dateringene i brev til Bjørnson 12. september 1865, der han forteller at han la til side «hvad jeg i et Aar har pint mig med uden at komme nogen Vej og i Midten af Juli begyndte jeg paa noget nyt».
Manuskriptet består innholdsmessig av en prolog og fire sanger (dikt), men flere av diktene foreligger i ulike versjoner. Karl Larsen antok blant annet at de diktene som gjennomfører et regulært jambisk metrum, er den yngste del av manuskriptet (Ibsen 1907). Hans Brix (1907–08 og 1908) og Halvdan Koht (1908) var av motsatt oppfatning, et syn som nå bekreftes av HIS. Om innholdet i og tilblivelsen av de forskjellige diktene og diktversjonene, se Tekstkritisk redegjørelse, under Forskningshistorisk diskusjon av genesen og HIS’ analyse av genesen. HIS’ kronologi understøttes av at de umiddelbare litterære forbildene for Ibsens straffedikt sannsynligvis har vært Byrons og Paludan-Müllers satiriske samtidskritikk i episk-versifisert oktaveform, noe Ibsen også valgte som sitt utgangspunkt, men som han senere forlot.
Arbeidet med manuskriptet ble påbegynt mens Ibsen oppholdt seg i Genzano sommeren 1864, og det han da skrev, hadde sannsynligvis form av regulære jambiske femtaktere. Vel tilbake i Roma skriver Ibsen i brev til Bjørnson 16. september 1864: «Her i Rom er der en velsignet Fred til at skrive i; fortiden arbejder jeg paa et større Digt og har i Forberedelse en Tragedie».
I løpet av høsten 1864 arbeidet han parallelt med ulike litterære prosjekter, dels sitt versepos, dels den senere tragedien Kejser og Galilæer (jf. HIS 12k, 210) og dels et historisk drama med emne fra 1500-tallet. Det var altså ikke bare én, men sannsynligvis to tragedieplaner han på denne tiden hadde i hodet. Han var nemlig også opptatt av stoff med tilknytning til den færøyske opprøreren Mogens (Magnus) Heinessøn (1548–89), og det er trolig denne planen han omtaler i brev til Bernhard Dunker 17. april 1864. Det er bevart noen avskrifter som Ibsen tok fra Norske Riigs-Registranter om Heinessøn (jf. HIS 12k, 249). De ble funnet i samme manuskriptpakke som manuskriptet til [Episk Brand]. Denne planen må Bjørnson ha kjent til. Da han formidlet kontakten mellom Ibsen og forleggeren Frederik Hegel i København våren 1865, opplyste nemlig Bjørnson at Ibsens neste arbeid ville bli «et skuespill fra Christian IV’s tid» (M. Meyer 1971, 251). Disse planene holdt Ibsen fast ved også etter at han hadde fullført Brand. Den 7. mars 1866 skrev han til sin nye forlegger: «Mit nye Arbejde er et historisk Skuespil fra Christian den 4des Ungdomstid».
Med det episke diktet gikk det trått. Diktet «Kirkevejene», som kanskje var påbegynt allerede sommeren 1864, ble sannsynligvis ikke videreført før våren 1865. Lorentz Dietrichson forteller at Ibsen våren 1865 leste opp for ham noe Dietrichson feilaktig knytter til det senere dramaet De unges forbund (1869), men som må ha vært deler av «Kirkevejene»:
Jeg erindrer ogsaa godt, at han kort før min Afreise fra Rom Vaaren 1865 læste en Sang af et Epos for mig, der dog hverken behandlede «Brand» eller «Julian», men som nærmest svarede til den første Scene i det 4 Aar senere færdige «De Unges Forbund», idet det var Skildringen af en 17de Maifest paa Landet i Norge (L. Dietrichson 1896–1917, b. 1, 339).
Dette må ha vært før 23. mars 1865, da Dietrichson forlot Roma (jf. J. Dietrichson 2004, 21). Ibsen leste trolig opp det avsnittet som inneholder en sviende satire over dagens nordmenn og deres bombastiske, nasjonalistiske selvskryt. Avsnittet bygger åpenbart på Henrik Wergelands opptreden og hans tale ved avdukningen av Krohg-støtten i Kristiania 17. mai 1833, supplert med hans tale «Til Forfædrenes Minde» holdt på Eidsvoll 17. mai 1834 (jf. Ord- og sakkommentarer). Den siste av disse talene hadde oppnådd slik popularitet at den ble spredt som eget trykk, og den var gjengitt i Henning Junghans Thues lesebok (1846, 178–79), som Ibsen trolig hadde benyttet ved sin artiumsforberedelse i Grimstad (jf. HIS 1k, 19–20). Wergeland hevdet i talen fra 1834 at «vor egen Tid» kan «speile sig i Fædrenes Skjolde», og han knyttet sammen fortidens og nåtidens storhet med ord som «Vort Norge og Fortidens Norge synes som to afbrudte Halvringe, der passe paa det nøieste isammen; Mellemalderen kun som den uægte Lodning, som vi bryde væk forat hele de ægte Led» (Wergeland 1918–40, b. 4:2, 97–98). I [Episk Brand] er det omvendt: Dagens nordmenn faller ynkelig igjennom med alt sitt pralende snakk om enheten med sine store forfedre.
Tross – eller nettopp på grunn av – sin harme klarte ikke Ibsen å fullføre sitt budskap, og i brev til Bjørnson 12. september 1865 skriver han at det var
enkelte Tider, da jeg ikke vidste hvor jeg skulde hen i nogen Henseende […] fordi det ikke vilde gaa med mit Arbejde. Saa gik jeg en Dag i Peterskirken – jeg var et Erinde i Rom – og der gik der med engang op for mig en stærk og klar Form for hvad jeg havde at sige. – Nu har jeg kastet overbord hvad jeg i et Aar har pint mig med uden at komme nogen Vej og i Midten af Juli begyndte jeg paa noget nyt […] Stoffet og Stemningen har hvilet som en Mare over mig ligesiden de mange uhyggelige Begivenheder hjemme bragte mig til at se ind i mig selv og vort Liv der.
Alt som her sies, peker mot at planene om en samtidssatire kan ha vokst frem hos Ibsen allerede i 1863–64. I juli 1864 har han så begynt arbeidet med et episk dikt i forlengelse av tradisjonen fra Welhaven, Byron og Paludan-Müller. Men kanskje har de tydelige forbildene virket hemmende på hans skaperkraft, kanskje har hans egen harme vært for stor. Kanskje har det også vært vanskelig for Ibsen å skrive i en episk form, noe som stiller helt andre krav enn dramagenren, med hensyn til å fremstille de mange leddene i en sammenhengende begivenhetsrekke. Resultatet er i hvert fall klart: Ibsen la sitt uavsluttede episke dikt til side i midten av juli 1865. Fra og med dette tidspunkt tok han fatt på det samme stoffet fra en helt annen synsvinkel og i en ganske annen litterær form: den dramatiske.
